søndag 17. februar 2008

India vel overstått

Nå er jeg hjemme i london, og det er godt! Har aldri vært så gla for å være hjemme før! Trenger ikke være redd for å glemme meg å pusse tenna i spring vann, må ikke tviholde på veska å passe på at ingen tar nedi lomma mi, trenger ikke være redd for å dø hver gang jeg kjører på veien!













Men tross alt dette, er jeg inderlig takknemlig for alt jeg har opplevd! på 9 dager har jeg aldri sett, lukta, smakt, hørt, eller følt på så mye godt, fælt og spennende!

Det er ikke sånn at nå er jeg hjemme og ferdig med India. Intrykkene fortsetter å komme hele tida, og noen ganger må jeg blokke litt ut for det er så overveldene. Men det er bra! Veldig bra! Bare veldig masse på en gang:)

Her er oppsumering av dagene langt borte:

Onsdag6
Opp 1.30 fly til Wien og så til Delhi. Kjøre minibuss til til YWCA, og sove der.
Høydepunkt: litt turbulens under flyturen:)

Torsdag7
Introduksjon av ASHA, arbeidet som drives i endel av slummene i delhi. Vi var ikke i slummen, bare i klinikken forran en av slummene, og fikk "foredrag" der. Det var helt spesiellt, og så utrolig rørende. Keira utdanna seg til lege for 20 år siden, og mens alle de andre studentene fra samme kull dro til utlanda for å søke lykken, gikk hun ut i en slum, og spurte hva hun kunne gjøre for dem. Etter mange oppturer og nedturer hjelper ASHA nå 10% av en slumbefolkning på 4mill i Delhi. Mange har fått rent vann, doer, barna går på skole, kvinnegruper er starta, og det er slumdamene selv som hjelper sitt lille samfunn framover. Keira fortalte mens tårene randt nedover både hennes å mine kinn, hvordan hun kunne si at hun elska jesus, men ikke gå ut til disse som trenger det aller mest! Jesus spiste blandt syndere og tollere og gav prostituerte verdigheten tilbake. På samme måte har ASHA de siste 20 åren reist mangnedbøyde opp, og gitt de håp om en bedre framtid! Forbedringer skjer hele tida, sakte men sikkert!
Ashas hovedklinikk med gratis lege:)
Senere på dagen dro vi til et lokalt marked. Alle damene måtte kjøpe sawar kamez eller no, som vi hadde på oss i slummen når vi ikke malte. Litt pinlig hvis ikke alt passer og en blir målt både her og der av de mannlige ekspeditørene...!
Det lukta brennt og weed. Alle skriker og hyler fra bodene sine, og barn går barbeint runt og prøver og selge alt mulig dritt, spesielt til oss hvite. Enn får littt mer oppmerksomhet en en kanskje skulle ønske, men det er en opplevelse!


Sove igjen, +ligge litt våken midt å natta å høre tutingen fra trafikken og sikpresten jallende sang fra tempelet ved sidna-24/7


Fredag8
Dro til slummen for første gang!
Dette er den slummen der arbeida starta for 20 år siden, så på mange måter er det luksus i forhold til det vi skulle få se senere.
Først gikk vi på omvisning rund og besøkte noen hus. Det var ett og to roms hus, med tv!
Ellers en eller to senger på tredobbelt så mange minst. men dette var de rikeste i slummen. E
Mellom dette fløt søpla, griser vassa i gjørme. Men alle smilte og vinka og var helt nydelige!

Så malte vi to forskjellige klinikker som slumen har fått av staten, disse brukes til sykebesøk, møter og steder barna kan komme å lese og gjøre lekser.
Det er kjempe gøy å være på team og gjøre noe prasktisk, for da får vi så mye bedre kontakt med folka, og ikke akkurat mindre publikum enn når vi har hatt gatemøter i romania! Unger løper inn og ut og vil hjelpe, veldig hyggelige unge menn står og stirrer og damene lager sukker med te i til oss:)

Lørdag9
Vi malte lørdag og+ gikk på bønnebesøk rundt i noen hus der. Vi var en liten gruppe som satt inni et lite mørkt rom, der lufta var så dårligat det klødde i øynene og halsen. En etter en kom de fram og ville bli bedt for. De fleste var nok ikke kristne, men vi ba i jesu navn, på engelsk, og norsk, og selv om de ike skjøne hva vi sa, kan jo den hellige ånd tale på alle språk! Dessuten var det så sterkt å be for disse menneskene.













De har problemer og plager som de skjuler godt bak ellers smilende fjes, men som kom fram der i mørket.


Søndag10
Fridag og sightseeing i Asha taxien! Vi så mange kjente ting som jeg ikke vet hva heter:) Kjempe fint! Og Delhi er ikke noe som jeg hadde forestillt meg!
Utenom at det aldri er klar luft er Delhi en kjempe vakker by! Den er hel grønn, trær overalt, og kjempe fine rundkjøringer og brede gode veier(trafikken er noe litt annet).
Og selv om folk sa det kom til å være mennesker over alt, syns jeg det var ganske god plass, hvertfall i forhold til London!

På kvelden dro vi på et posht marked. I utgangspunktet dyrt, spesiellt når vi er hvite. VI gikk en rask runde før vi skulle møtes for å dra hjem, men da var bade Janette, Amanda og meg enige om at vi ikke hadde rukket ovr halvparten-dette var tross alt hødepunktet! Så vi bestemte oss for å være igjen litt, og ta "taxi" hjem alene senere. Jeg har aldri møtt noen som står så på krava som disse damene! haha! Etter mange "best plice", "velly good plice" og ikke minst "big smile" fikk vi det meste til 10% av første pris:)
SÅ var det hjem turen. Den var litt for spennede! Vi ble nesten slåsst om, og hoppa til slutt bare inn i en liten gul og grøn sal med tre hjul. Siden vi var litt gira etter shoppinga og skravla i vei, smitta dette over på sjåføren, som i tillegg til å gå ut mens vi vente på rødt lys for å rette å lyset, dansa og sang mens han kjørt- dansa som i med begge hendene ut på sidene uten dører og virkelg shaked it! serr! Likefør vi var hjemme tok vi dessuten en litn short-cut, og kjørte et stykke i motsatt kjørefelt!

Mandag11
Vi besøkte en anna slum bestående av flere deler der ASHA bare så vidt har begynnt arbeidet. Det var var værste stedet jeg noen gang har sett! Stygt var det! Alt var grått. mennene som sto og hang var grå, skurene der de jobba var grå, lufta var grå og barna var grå! Vi ba om beskyttelse da i gikk ut av bussen for foøk stirra og det var litt skummelt. Men så kom vi inn på Asha klinikken. Der satt barna i en liten gruppe og damene fra damegruppa i slummen. Alle klappa da vi kom inn, og alle ville ta oss i hånda. Så satt vi der annsikt til annsikt, og snakka med keira som tolk i nesten en time. De fortalte om alt de har oppnådd etter asha starta arbeidet der. Kvinnene går til politiet og krever erstatning av overkjørte barn i slummen, de har sørget for at fler av sine uskyldige menn har blitt frisatt fra fengsel, menn som bare er anntatt skyldinge siden de er nederst på rangstigen. Nå tørr ikke politiet i det område å fengsle noen uten bevis! Dessuten har de fått mange kvinner til å tørre å stå opp for seg selv, å forlate "husene" sine, istedenfor å sitte inne i mørket alltid, og dessuten vise annsiktene sine! de vakre annsiktene som stråler av håp og glede over at Jesus elsker de!
Barnedødligheten har gått ned, og alle barna helt ned til 5-6 år kan diaré-kur utenatt. I tillegg ramset disse skitne barna, som bor sammen hunder og fluer og alkoholikere, opp barnerettighetene sine! Det var ikke lett å holde tårene tilbake når en etter en reiste seg og sa de hadde rett på utdannelse, mat og rent vann, trygge omgivelser, å leke, og kjærlighet og omsorg fra mor og far. Disse barna lever for en bedre hverdag, utdannelse og overlevelse. De tror på det og gjør alt de kan for å spre det til vennene sine i slummen. De var så kjempe inspirerende og jeg ble helt flau over hvor lite jeg setter pris på det jeg har, og jobber og jobber for noe uten å gi opp!

Senere dro vi tilbake til den slummen vi jobber i, på bønnmøte! Det var fantastisk! Jeg var dessuten så heldig å bli dratt opp 2 ganger midt i ringen for å danse mens alle klappa og sang av full hals. Haha jeg ville bare dø, men de var overbegeistra:) De bare elsker Jesus, og en etter en spreter de opp og delervitnespyrd og ting Jesus har gjort i livene deres. Ei av damene delte om hvordan datra hennes som skulle dø da hun bare var en uke gammel, hadde overlevd på mirakuløst vis. Hun var full av takknemlighet, og fortalte lykkelig at datra hadde levd til hun var ett år og fire måneder. Da randt tårene mine igjen. Det r det sterkeste vitnespyrdet jeg noen gang har hørt! Så inderlig sårt og ekte.

Tirsdag12
Vi malte hele dagen:) Denne grønne bygningen var sentrum for slummen og der vi for det meste var. Denne dagen fikk vi også med oss feiringa av en nyfødt baby der menn kledd ut som kvinner dansa, ikke pent!













På kvelden dro vi til Old Delhi. Det var sånn jeg hadde forestillt meg India.
Jeg likte det ikke! døds bråkete, stappfullt, lukta vondt og bare helt kaos. Det var en opplevelse. Vi gikk gjennom kjempe trange gater, og så opp måt noe som ligna fallefærdig hus, men tilsynelatende var millionboliger. Eiedom, og ett lite sted for busnissen er alt som betyr noe. I tillegg rakk vi å ta sykkeldrosjer! Vv var et lang tog med to og to i hver drosje, og sjåfører som kappkjørte! Litt på kanten spennende.
Oppi alt dette bråket og virrvarret, var det hjertet mitt ble helt knust! Når vi strengt blir bedt om å overse og ignorere små barbeinte skitne unger som rekker fram en liten kald hånd og holder seg på magen, vet jeg ikke hva jeg skal tenke. Tårene bare randt og randt mens jeg fortvila rista på hodet til barna! Kjære jesus hva i huleste ville du gjort i en sånn situasjon?!
Det er nemlig ulovlig å gi til tigggere i Delhi nå. Det meste r organisert tigging der gjenger "eier" barn som de sender ut for å tigge, mens de overvåker de i sjul. Det de får inn går rett i lomma på ledern. Freddy som fulgte oss rundt sa at både for disse, og folk som bor på gata er det helt umulig å komme seg ut av det. Slummene er stappfulle, og der har de hvertfall et smafunn og folk som er glade i hverandre. Mange vil til og med ikke folate slummen når de har blitt tiludt noe bedre, for alt det kjente er der. Men for disse på gata er det altså ikke noe anna.

Jeg blir helt kvalm av hvor urettferdig det er! Det er dette som gjør det så vanskelig nå, for det var ikke grusomt i slummen! Jeg elska å være med alle barna og damene i slummen. Men disse som ikke hadde noe, som ikke har noe håp, og som mister en arm eller et bein, hvis de ikke får inn nok ved å tigge som friske, hva med de?!

Onsdag13
Avskjedsfest i slummen! Alle hadde pynta seg som best de kunne, og bygd en scene som vi fikk sitte på. De jubla da vi kom, og det var nesten umulig å bevege seg gjennom mengden for alle barna som ville ha oppmerksomhet, og lyste opp bare en så på de:)
Etter mange taler, dans(igjen!), sang og brus, skulle vi si hade. Jeg bare gråt og gråt når jeg for siste gang skulle gå gjennom hovedgata i slummen og alle vinka og ropte etter oss, og barna slåss om å holde i hånda. Og da vi kjørte avsted ropte de etter meg "phir milenge"- vi sees...

Sent på kveldin dro vi til flyplassen og sto i kø, så en til kø, så ennå en kø, så ble vi kroppsvisiter, så måttte jeg pakka opp håndbagasjen 3 ganger, så var flyet utsatt en time, så vi nesten ble for sene på flyet i wien, så var bagasjen i wien når vi var i london, så var jeg hjemme 17 timer etter vi dro fra YWCA i Delhi. Derfor har det aldri vært så godt å være hjemme:)
Her er skikkelig bra filming fra avskjedsfesten vår, og ashiss og vennen hans som danser:)

3 kommentarer:

David Aasen sa...

Hei Marie.

MOKKABØNNER sa...

Stas da! Godt å se at du lever. Tenkt deg hjem snart?

Kristian Rem sa...

Oi, leste ingressen, så på bilder, de var fine:)
Ikke værst, bloggen blir dagboka. Der fikk du deg noen inntrykk. Kjenner på noe av de samme tingene...du er bra Marie!
Håper det vi snakka om på nyttårsaften er like spennede enda...:p
klem