Den lille turen min ble plutselig ennå litt mindre enn planlagt. Oppholdet i Koronga og Malawi ble kortere, men en god del mer innholdsrik enn jeg hadde trodd, og kanskje helst ønsket. Malaria kom, ble, ble litt lenger, og etter siste sjekk idag viser det seg at paracitten er litt mer gla i meg, enn jeg er i den. Forhåpentligvis vil kur3 fjerne siste rest. Vi har ikke stiftet noe varende vennskap, ettersom kommentaren min til skoleledern om at "jeg i det minste ikke er helt alene på rommet, men har hatt noen å snakke med når hun har vært ute en tur" ikke fallt helt i god jord. Så det blir ikke så trist når alle sammen er helt borte vekk.

Avskjeden med teamet ble litt brå, og det slo meg ikke før noen dager senere, at jeg ikke skal være sammen dem de siste 4 ukene av out reach. Var så sliten, og klar for å komme vekk fra distrikt sykehuset i Koronga. De gjorde nok sitt aller beste der, og det gikk forholdsvis greit de to første dagene. Etter at doktoren hadde sagt at det var nok kanskje malaria på hjernen(da hadde jeg allerede vært død), og sykepleieren spurte meg om råd, ble jeg derimot litt mer urolig. Jeg var derfor letta da forsikringselskapet ordna med privatfly til hovedstaden. 

Teamet har var helt fantastiske! De har pakka for meg, mata meg, skrevet avskjedbrev, og bare vært der. Det er uvirkelig at jeg ikke skal være med dem den siste tida. Selv om out reach har vært utfordrende, har jeg fått oplleve ting, og møtt mennesker jeg aldri kommer til å glemme! Vi har blitt kjent med mange mennesker, og ennå fler syns de har blitt kjent med oss. Det var derfor ikke ensomt på sykehuset i Koronga, og privatrommet mitt ble mer bare rom. Tror halve landsbyen var innom i løpet av de 4 dagene, og det er koselig å tenke til bake på. Da meg og Michelle, skoleledern som heldigvis var på pastoralvisitt denn uka, var inne på privatklinikken, beskrev hun det som ca50 ganger bedre. Hun hadde vært sykepleiern min i Koronga, hatt på alarm for å sjekke at jeg fikk medisin til riktig tid, fulg meg på do, for å holde "the drip", og her hadde jeg sykepleier, lege, gartner, kokk, og et par til som jeg ikke skjønnte helt hva var til. Dessuten fikk jeg fred til å hvile, som visst er veldig viktig når man har malaria.

 

Privatklinikken i Lilongwe sendte dessuten med en egen sykepleier som holdt meg med selskap den 80min lange flyturen.

Pappa kom ned til meg på 17mai, for å feire!, og jeg ble utskrevet mandag. Denne uka har vi bodd hjemmet hos en misjonærfamilie, og jeg har spist hjemmelaga rundstykker! Tror det er høydepunktet. Imorra skal vi fly hjem igjen til Norge, over en måned før planlagt. Vet ikke helt hva jeg syns om det, kjempe rart, veldig trist, litt godt, ganske forvirrende, og helt uten avslutning på den lille turen min. 

Heldigvis er er ikke Gud bundet av at jeg fullfører noe opplegg, så han har også droppa ut, og sitter faktisk sammen med meg her, nå.

 

Rett før out reach var det ei på basen som gav meg salme 20, 2-5:

"Måtte Herren bønnhøre deg

på nødens dag,

Jakobs Gud verne deg!

Måtte han sende hjelp fra helligdommen

og gi deg støtte fra Sion.

Måtte han minnes alle dine offergaver

og ta imot ditt brennoffer,

gi deg det ditt hjerte ønsker, 

og la alle dine planer lykkes"

Jeg trenger ikke å ha oversikten. Gud har kontroll, Han er Gud, og ikke jeg.

Takk til alle dere som har bedt!